Når alt føles tungt og mørkt – er håpet et lys

Hvis du sliter med angst eller depresjon, kan håp føles fjernt. Tanker som «Det blir aldri bedre» eller «Jeg orker ikke mer» kan ta overhånd, og gjøre det nesten umulig å se lys i en mørk tunnel. Men selv om det ikke alltid kjennes sånn, så er håp noe som kan skapes. Det er også viktig å skape det. Fordi det påvirker hvordan hjernen din fungerer.

Håp er mer enn bare en følelse.

Det er hjernens drivstoff for endring. Fordi det bygger på tanken om et potensiale i deg.

Hjernen vår er formbar. Med evnen til å danne nye koblinger, nervebaner og tilpasse seg nye måter å tenke og føle på. Dette er gode nyheter, fordi det betyr at selv fastlåste mønstre ikke er hugget i stein. Men for at hjernen i det hele tatt skal ville begynne å forandre seg trenger den en grunn. En slags indre tillatelse eller motivasjon. Det er her håp kommer inn.

Angst og depresjon kan ta vekk troen på framtiden. De kan gjøre det vanskelig å tro at noe vil forandre seg, og få alt til å føles som en evig runddans i mørket. Det kan være viktig å se at dette ikke er din feil eller skyld. Det er en del av hjernen sine stressmekanismer når den kjenner på utrygghet. Men det betyr ikke at håp er umulig å finne, og noen ganger må det lånes.

Du kan låne håp fra:

• En terapeut med erfaring som sier: «Dette kan vi jobbe med og få til.»

• En venn som minner deg på endring som har skjedd tidligere.

• En historie du leser om noen som har kjent på det samme, og fikk endringen du lengter etter.

• Deg selv i den delen som orker å lese dette akkurat nå, og tenker at det kan være mulig.

Håpet trenger ikke å være noe stort.

Det kan være så lite som en tanke: «Kanskje det ikke alltid vil være sånn.» Eller en følelse av at du i dag klarer å gjøre én ting, tenke en ny tanke, gå en tur, sende en melding. Hver gang du gjør noe nytt, styrkes hjernens evne til å bygge nye spor, og det gir grobunn for enda litt mer håp neste gang.

Det holder at du har et lite glimt. Eller at noen andre holder det for deg en stund. For håp er ikke svevende, det er konkret. Det er noe som skjer i hjernen når vi begynner å tro at det kan finnes en annen vei. Og den veien starter ikke med et kjempehopp. Den starter med et lite skritt. Kanskje bare med at du fortsatt er her og leser om håp.

Og det er mer enn nok akkurat nå.

 Du kan finne veien tilbake!