Hvorfor eksponeringsterapi fungerer så dårlig!

 Eksponeringsterapi har i flere tiår vært en av de mest brukte metodene for behandling av angstlidelser, fobier og posttraumatisk stress. Prinsippet er enkelt: Ved å gradvis utsette seg for det man frykter, skal hjernen lære at det ikke er farlig. Over tid skal frykten reduseres.

Men til tross for at metoden er velkjent og standardisert, viser nyere forskning og klinisk erfaring at eksponeringsterapi ofte har begrenset effekt. I mange tilfeller virker det ikke i det hele tatt, eller gjør med skade.

Og enda viktigere: det er mange som dropper ut før de kommer dit hvor det skal virke.

Det vi ofte ikke snakker om:

Selv om eksponeringsterapi fremstilles som "gullstandarden" innen angstbehandling, viser tall og erfaringer noe annet:

• Høyt frafall: Opptil 50 % av pasientene dropper ut før behandlingen er fullført.
• Lav effekt: Mange opplever kun midlertidig symptomlette. Tilbakefall er vanlig.
• Ikke egnet for alle: Personer med utmattelse, komplekse traumer og dysregulert nervesystem opplever ofte økte symptomer.

Det store spørsmålet blir da: hvorfor fortsetter vi å bruke en metode som så mange ikke tåler, og som gir så lavt endringspotensiale?

Hvorfor metoden feiler:

Eksponering bygger på ideen om at vi kan "trene" hjernen gjennom gjentatt konfrontasjon. Slik at den på et tidspunkt vil akseptere eksponeringen. Men når kroppen er i stressmodus (sympatisk aktivering), skjer det motsatte:

• Hjernen mister tilgang til refleksjon og endring.
• Kroppen går i alarmberedskap, og holder fast på gamle mønstre.
• Opplevelsen av å være alene med frykten kan øke skam og hjelpeløshet.

Uten trygghet, relasjon og innsikt aktiverer eksponering ofte mer frykt og ikke mindre.

Hva mangler i eksponering?

1. Trygghet først: Endring krever trygg aktivering, ikke overveldelse, overstimulering. Nervesystemet må føle seg trygt for å kunne lære noe nytt.
2. Relasjon og speiling: Mennesker helbredes i trygge relasjoner, ikke gjennom påtvunget konfrontasjon.
3. Innsikt fremfor teknikk: Å forstå hvorfor vi reagerer som vi gjør, gir indre frihet. Eksponering forklarer ikke, det utfordrer.
4. Kroppsforankring: Kroppen husker det sinnet fortrenger. Uten kroppsbevissthet og regulering blir endring overfladisk.

En innsiktsbasert og trygghetsfremmende tilnærming.

Det finnes en ny vei vi kan gå, og som vi bør gå!

Den kan formuleres slik: Trygghet + Innsikt = Endring

• Trygghet aktiverer det parasympatiske systemet, der heling og nevroplastisitet skjer.
• Innsikt skaper dyptgripende forståelse som endrer hvordan vi opplever oss selv og verden.
• Mennesket møtes ikke som en diagnose, men som en helhetlig prosess i bevegelse.

I stedet for å presse mennesker gjennom ubehag, inviterer denne tilnærmingen dem til å se hva som skjer i dem med nysgjerrighet, trygghet og ny forståelse.

Et eksempel fra praksis:

En klient med sosial angst hadde prøvd eksponering i flere runder. Resultatet? Mer angst. Mer skyld. Mer press.

Først da hun fikk hjelp til å forstå hvordan frykten hadde vært en beskyttelse siden barndommen, som nå ble hentet fram av en tanke i øyeblikket,  og nå kunne møtes med trygghet og innsikt, skjedde endringen. Gjennom refleksjon og innsikt som skapte varig endring.

Oppsummert:

Vi trenger ikke mer eksponering. Vi trenger mer innsikt, mer trygghet, og mer menneskelig tilnærming. Vi trenger å skape rom for ekte transformasjon – innenfra og ut. Eksponeringen vi trenger å tåle er for våre egne tanker og følelser. Det sikrer vi gjennom innsikt og forståelse for våre indre systemer. De er ment å guide oss gjennom livet. Noe de vil - når vi forstår dem!

I morgen får du vite hvorfor tid ikke er en faktor for endring!

Vil du lære mer om hvordan trygghet og innsiktsbasert arbeid endrer mennesker? Snart kommer NevroVisdom-utdanning for fagpersoner som ønsker hjelpe mennesker til enklere endring. Er du selv en som trenger hjelp? Ta kontakt på linken under i dag.

Referanser:

Andersen, P., & Lambert, M. J. (2021). Dropout rates in exposure-based treatments: A meta-analytic review. Journal of Clinical Psychology, 77(1), 1–15. https://doi.org/10.1002/jclp.23587

Foa, E. B., Hembree, E. A., & Rothbaum, B. O. (2007). Prolonged Exposure Therapy for PTSD: Emotional Processing of Traumatic Experiences – Therapist Guide. Oxford University Press.

Lewis, C., Roberts, N. P., Andrew, M., Starling, E., & Bisson, J. I. (2020). Dropout from psychological therapies for post-traumatic stress disorder (PTSD) in adults: A systematic review and meta-analysis. European Journal of Psychotraumatology, 11(1). https://doi.org/10.1080/20008198.2019.1709709

Rozental, A., Magnusson, K., Boettcher, J., Andersson, G., & Carlbring, P. (2017). For better or worse: An individual patient data meta-analysis of deterioration among participants receiving Internet-based cognitive behavior therapy. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 85(2), 160–177.

Mills, R. C., & Pransky, G. (1982). Three Principles: Mind, Consciousness, and Thought. Gordon Publishers.
Banks, S. (2009). The missing link: Reflections on the Three Principles of Mind, Consciousness and Thought. Pransky & Associates.

Lakhan, S. E. (2024). What is neuroplasticity? Verywell Mind. Hentet fra https://www.verywellmind.com/what-is-brain-plasticity-2794886 verywellmind.com
McKay, S. (2016). Seven principles of neuroscience every coach should know. Hentet fra https://drsarahmckay.com/7-principles-neuroscience-every-coach-know/ drsarahmckay.com

Siegel, D. J., & Drulis, C. (2023). An interpersonal neurobiology perspective on the mind and mental health. Archives of Psychiatry. Hentet fra https://www.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC9897608/ pmc.ncbi.nlm.nih.gov