Funksjonell ubalanse eller sykdom?

Ofte blander vi sammen hvordan vi definerer sykdom med funksjonelle ubalanser.

Når vi har en ubalanse har vi fortsatt friske celler, men med nedsatt eller endret funksjon. Har vi en syk celle så har den en varig skade eller endring på biologisk nivå.

Noen eksempler på syke celler kan være:

• DNA-skade / mutasjoner → kreftcelle..

• Proteinfeil → f.eks. amyloid-ansamling i Alzheimer.

• Mitokondriesvikt → redusert energi (kan være både funksjonell og sykdom)

• Apoptose eller nekrose → cellen dør unormalt.

• Endringen er lokal i cellen og kan påvises ved laboratorietester, mikroskopi, biokjemiske markører.

Ved stressaktiverte ubalanser er de ofte reversible når stressaktiveringen slår seg av. Et annet navn på dette er overlevelsesmodus. Fordi aktiveringen kommer når hjernen senser fare, og slår på stressmekanismer som beskyttelse for organismen. Vi får økte kortisolnivå, blodtrykk, blodsukker, muskelspenninger og nedsatt mage tarmfunksjon. Friske og sunne mekanismer når vi er i fare, men ugunstige når vi bare har en feiltolket fare.

Ved langvarig stressaktivering kan vi også få skade på celler som vil skape sykdom.

Kronisk stressaktivering kan altså påvirke på ulike nivåer. Den kan være faktoren som forhindrer restitusjon ved sykdom eller energisvikt, eller den kan være direkte årsak på et tidspunkt.

Men ved alle tilstander der funksjonen vår er nedsatt, som ved utbrenthet, kroniske smerter uten påvist årsak, og psykiske utfordringer, er stressaktivering noe som vedlikeholder tilstanden, og forhindrer normal bedring. 
Du er har likevel sunne normale og friske funksjoner påkoblet, som er ment å bringe kroppen tilbake til normaltilstanden. Først når vi misforstår disse indre systemene, og tolker signalene feil begynner det å utvikle seg til kroniske tilstander.